Tørket, røket og fermentert på Happolati.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Eller kamuflert ?
Ni retter for 650 kroner på «Velrennomerte restaurant Happolati» må vel være en god deal, tenkte vi. Som på de fleste «Gourmetrestauranter» er rettene på Happolati på St. Olavs plass mange og små. Jeg er alltid litt skeptisk når det tar lengre tid å introdusere hver rett enn å spise dem. Greit når det er en du ikke synes så mye om. Ugreit når du gjerne vil ha mer av noe. På Happolati er det ellers nesten et mysterium hva du spiser. Ikke sånn at det ikke står på menyen. Det er bare ikke mulig å kjenne det igjen på tallerkenen. «Alt» er tilsynelatende tørket og fermentert og serveres med et salatblad, noe strø av grønt og en kryddermajones av et eller annet slag. Og som deleretter, selvsagt. Hater deleretter. Ingenting på tallerkenen ligner selvfølgelig på fisk, kjøtt, fugl eller annen kjent mat. Bortsett fra noen grillete krabbeklør som serveres med blå gummihansker. Ikke til å spise, men til å ha på for å slippe søl. Hele rommet er på et tidspunkt fullt av folk som spiser sin mat med blå gummihansker. Ser ganske artig ut. Selv droppet jeg hanskene og fikk en varm klut. Heldigvis forsto jeg at det ikke dreiet seg om en ny rett. Det er langt mellom dyre råvarer som hummer, kaviar og gåselever på Happolati. Man får noen ganger inntrykk av at kokkekunst først og fremst går ut på å få billige råvarer til å se dyre, rare og ugjenkjennelige ut, slik at man kan ta seg betalt deretter. (Den som har lest boka «Kokkejævler» vet hva jeg snakker om). Som dagens forrett – «Kålchips» – fire tynne og sprø tørkete (og fermenterte ?) kålblader – 2 til hver – som stakk som digre hvite seil opp av en svart «Serveringsstein». Med noe kryddermajones til. Det er bare fantasien som setter grenser hva denne type restauranter finner på for å gjøre maten sin interessant. (På «Bokbacka» i Skovveien serveres f.eks. forretten på skåler dandert i et lite tre (!)). Hver mann sitt tre. Nåja, hvor var jeg….jo – det øvrige på menyen, blekksprut, røkt kolje, kalvetartar, nudelsuppe, spicy wontons, «Secreto» og svor og tilslutt iskremen med tørre miniboller og 2 typer strøssel (!) – det aller meste virket på en måte tørket og fermentert og muligens røkt og drukket. Med litt kryddermajones. Jeg sier ikke at det var det. Det virket bare sånn. Og så måtte vi på en måte sette sammen de ulike ingrediensene fra serveringsfatet selv, – lage vår egen mat, så og si. Ja etter at vi først hadde slåss om den da. Eller delt, som det heter på fagspråket. Attpå til ville de ha oss til å spise den med pinner. Men man måtte heldigvis ikke. Jeg slapp. Men jeg synes servitøren så litt foraktelig på meg.
Det er mulig seriøse og matleie restaurantanmeldere synes Happolatis meny er en lett og velkommen avveksling fra all den andre maten de ellers er nødt til å stappe i seg i embeds medfør. Og jeg sier ikke at den ikke smakte godt, og at mange andre sannsynligvis vil være fornøyd. Ikke alt for sultne folk som simpelthen elsker tørket, røket og kamuflert unnskyld fermentert spise. Men mitt bordfølge og jeg tok oss likevel en pølse på veien hjem. Og som den litt røsselige karen som egentlig foretrekker en god entrecote med bearnaise bemerket: «Lars, var ikke det der bare tullemat igrunnen ?».
(PS. Dette er selvfølgelig ikke et forsøk på seriøs restaurantanmeldelse. Snarere tvert imot.)