«Glitrende Pornodebut» (Odd Magnus Williamson)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det tør i enkelte kretser være kjent at denne gretne gamle gubben aldri har fått helt tak på «Humoren» i programmer som f.eks. Torsdag Kveld Fra Nydalen, der jeg bl.a. har etterlyst mindre nakenhet og mer substans. Det er derfor med stor glede jeg konstaterer at Odd Magnus Williamson endelig har iført seg større ambisjoner. Med scenemonologen «Min Pappas Porno» (Jada, porno selvfølgelig. Det ville jo ikke vært Odda uten) som hadde premiere forleden, og skal på turne landet rundt før det kommer til Oslo i mars, har han i dag fått strålende kritikk i Aftenposten. (Mala Wang-Naveen). Det er meg en fornøyelse å sitere: «Både hjertevarmt og hylende morsomt (-) Etter en litt styltete start, spiller han seg varm og leverer treffende parodier, nydelige bilder fra et samliv, og på et tidspunkt en så skjelvende vond scene som får det til å knyte seg i magen. Min pappas porno i norsk innpakning sjonglerer den utrolig krevende kombinasjonen av befriende latter og vemodige tårer…» Gratulerer Odda. Jeg visste jo du kunne! Gleder meg til å se selv på Edderkoppen i mars.

Gnistrende «Vrede» på Centralteatret. (Løp og kjøp!)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Når man har sett en del teater, ser man en gang i blant hvordan skuespillerne ikke bare spiller rollene sine, men de ER personene de fremstiller, de identifiserer seg fullstendig med teksten de fremfører. De elsker rollen sin, de TROR faktisk på det de leverer, og ønsker inderlig at vi også skal tro dem. Akkurat slik føler jeg at skuespillerne har det i «Vrede» av Av Joanna Murray-Smith, i regi av Anders T. Andersen. Stykket handler om hvordan et øyeblikks dumsindig «Ungdomsopprør» fra sønnen og en kamerat, ryster en velfungerende, harmonisk akademikerfamilie med imponerende karrierer og politisk korrekte venstresympatier inn i grunnvollene, og fører til at mørke hemmeligheter fra fortiden dukker opp som skremmende spøkelser. Det handler om radikalisme, hatkriminalitet, personlig integritet, karrierer på spill og selvsagt – om raseri. Dette er dagsaktuelt teater, godt og tradisjonelt instruert helt uten regitricks eller forstyrrende påfunn, der tekst og personer settes i sentrum. Det hele i en setting jeg vil påstå de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Og ensemblet spiller så det formlig gnistrer av dem. Jeg tror aldri jeg har sett Birgitte Victioria Svendsen eller Johannes Joner som guttens foreldre bedre. Også det andre foreldreparet (til sønnens venn), spilt av Helle Haugen og Petter Vermeli er lysende og har en komisk replikktiming mange komikere kan misunne dem. Det er nemlig også mye humor i alvoret i dette stykket, som jeg faktisk likte så godt at jeg vil si at skal du bare se EN teaterforestilling i år, se denne. Det er kanskje ikke nyskapende. Men det griper og engasjerer.

BORKMAN PÅ NATIONAL.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Den tyske regissøren Jan Bosse med ekspressiv og i perioder «Nestenmodernisert teatersport-versjon» av Ibsens John Gabriel Borkman om egoisme, knuste illusjoner, pengeproblemer og kamp om barnet, temaer man også kjenner igjen fra andre av forfatterens stykker. Det er både morsomt og til tider gripende. Marika Enstad og Laila Goody som de to kvinnene i den fallerte banksjefens liv, veksler mellom sårhet og slapstick. Borkmann selv, (Jan Sælid) imponerer også, både med komikk og dybde. Morsomst er den truende utfordreren til disse tre tragiske figurene; Fanny Wilton (Marian Saastad Ottesen, som spiller rollen i utagerende, forførende og fullstendig 2016-stil). Et lite minus for sønnen Erhardt (John Emil Jørgensrud) som har fått en regi på sin rolle som denne tilskuer ikke fant helt begripelig. Ellers bys det på adskillige scenografiske og regimessige overraskelser for publikum i løpet av forestillingen, ikke minst mellom 1. og 2. akt. Når man har levd en stund og sett veldig mye teater, kan man lett bli litt mett og trett av Ibsen. Men denne forestillingen var en original og svært underholdende versjon av forfatterens nest siste stykke. PS. Snakket med en gammel Nationalteater-veteran etter forestillingen. Han syntes det ble for mye tøys og tull. Det var kanskje derfor jeg likte den så godt (?)

«Fattige» borgere i «Verdens rikeste land».

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Vi hører til kjedsommelighet at vi bor i «Et av verdens rikeste land». Særlig fra personer og institusjoner som vil at regjeringen skal bruke mer penger på akkurat deres gode formål. Men – er borgerne av et av verdens rikeste land nødvendigvis noen av verdens rikeste borgere ?
En statistikk jeg leste for noen år siden (Men ikke SÅ mange år) – tok utgangspunkt i nettopp en slik påstand. Iflg. den statistikken var (om jeg husker rett) en gjennomsnitts nordmann bare ørlite grann rikere enn en taxisjåfør i Roma, tross vesentlig høyere lønn. Statistikken sammenlignet nordmannens og taxisjåførens reelle netto utgifter til livsopphold etter alle skatter, gebyrer og avgifter var betalt.
En hovedårsak, var bl.a. at den romerske taxisjåføren ikke eide (og betalte lån på) sin egen vinterisolerte bolig med kjeller, at han bodde lenger hjemme hos mamma før han flyttet ut (Hvis han noengang gjorde), at han ofte leide istf. å eie, at han bodde på mindre flate enn nordmenn flest fordi man kan nyte utelivet mer året rundt i Roma, at han knapt betalte for oppvarming av egen bolig, at han spiste, røykte og drakk (alkohol) MYE billigere enn i Norge og kjørte MYE billigere bil. I tillegg til alle priser, skatter og avgifter som var lavere enn i Norge da. Slik bur dei altså der. Og ikkje her.

Tørket, røket og fermentert på Happolati.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Eller kamuflert ?
Ni retter for 650 kroner på «Velrennomerte restaurant Happolati» må vel være en god deal, tenkte vi. Som på de fleste «Gourmetrestauranter» er rettene på Happolati på St. Olavs plass mange og små. Jeg er alltid litt skeptisk når det tar lengre tid å introdusere hver rett enn å spise dem. Greit når det er en du ikke synes så mye om. Ugreit når du gjerne vil ha mer av noe. På Happolati er det ellers nesten et mysterium hva du spiser. Ikke sånn at det ikke står på menyen. Det er bare ikke mulig å kjenne det igjen på tallerkenen. «Alt» er tilsynelatende tørket og fermentert og serveres med et salatblad, noe strø av grønt og en kryddermajones av et eller annet slag. Og som deleretter, selvsagt. Hater deleretter. Ingenting på tallerkenen ligner selvfølgelig på fisk, kjøtt, fugl eller annen kjent mat. Bortsett fra noen grillete krabbeklør som serveres med blå gummihansker. Ikke til å spise, men til å ha på for å slippe søl. Hele rommet er på et tidspunkt fullt av folk som spiser sin mat med blå gummihansker. Ser ganske artig ut. Selv droppet jeg hanskene og fikk en varm klut. Heldigvis forsto jeg at det ikke dreiet seg om en ny rett. Det er langt mellom dyre råvarer som hummer, kaviar og gåselever på Happolati. Man får noen ganger inntrykk av at kokkekunst først og fremst går ut på å få billige råvarer til å se dyre, rare og ugjenkjennelige ut, slik at man kan ta seg betalt deretter. (Den som har lest boka «Kokkejævler» vet hva jeg snakker om). Som dagens forrett – «Kålchips» – fire tynne og sprø tørkete (og fermenterte ?) kålblader – 2 til hver – som stakk som digre hvite seil opp av en svart «Serveringsstein». Med noe kryddermajones til. Det er bare fantasien som setter grenser hva denne type restauranter finner på for å gjøre maten sin interessant. (På «Bokbacka» i Skovveien serveres f.eks. forretten på skåler dandert i et lite tre (!)). Hver mann sitt tre. Nåja, hvor var jeg….jo – det øvrige på menyen, blekksprut, røkt kolje, kalvetartar, nudelsuppe, spicy wontons, «Secreto» og svor og tilslutt iskremen med tørre miniboller og 2 typer strøssel (!) – det aller meste virket på en måte tørket og fermentert og muligens røkt og drukket. Med litt kryddermajones. Jeg sier ikke at det var det. Det virket bare sånn. Og så måtte vi på en måte sette sammen de ulike ingrediensene fra serveringsfatet selv, – lage vår egen mat, så og si. Ja etter at vi først hadde slåss om den da. Eller delt, som det heter på fagspråket. Attpå til ville de ha oss til å spise den med pinner. Men man måtte heldigvis ikke. Jeg slapp. Men jeg synes servitøren så litt foraktelig på meg.
Det er mulig seriøse og matleie restaurantanmeldere synes Happolatis meny er en lett og velkommen avveksling fra all den andre maten de ellers er nødt til å stappe i seg i embeds medfør. Og jeg sier ikke at den ikke smakte godt, og at mange andre sannsynligvis vil være fornøyd. Ikke alt for sultne folk som simpelthen elsker tørket, røket og kamuflert unnskyld fermentert spise. Men mitt bordfølge og jeg tok oss likevel en pølse på veien hjem. Og som den litt røsselige karen som egentlig foretrekker en god entrecote med bearnaise bemerket: «Lars, var ikke det der bare tullemat igrunnen ?».
(PS. Dette er selvfølgelig ikke et forsøk på seriøs restaurantanmeldelse. Snarere tvert imot.)