«Utjamninga av livslengda». (AP-nytt).

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Statistikk forteller at «Rike folk på vestkanten» er friskere og i gjennomsnitt lever 12 år lengre enn folk på østkanten i Oslo. Denne klasseforskjellen synes  Arbeiderpartiet er urettferdig og ønsker å gjøre noe med, forteller Hadia Tajik i Aftenposten i dag. APs metode blir vel som vanlig å ta litt mer penger fra de rike, slik at de blir litt sykere og lever litt kortere og at forskjellene i befolkningen dermed blir litt mindre og at verden på den måten blir et litt mer rettferdig sted sett med APs briller.  Eller er det rett og slett slik at når folk har dårlig råd bor de billig på østkanten etter eget ønske og når de får bedre råd  flytter de til dyrere boliger på vestkanten og lever litt bedre, går mer på tur i skogen, lever litt lengre og at den statistikken er det ikke så lett å få gjort noe med. Ikke er det spesielt urettferdig heller.

«Ukens vinner» er ukens vinner.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det er en glede å konstatere at de tre gutta i Radioresepsjonen begynner å bli voksne nå. I årevis har de tullet og fjaset på småsjarmerende vis  fra gutterommet sitt i radio, og tidvis har jeg latt meg underholde. De har også tidligere forsøkt seg med en TV-versjon av radioprogrammet sitt, uten helt å lykkes. Men denne gangen synes jeg det virkelig begynner å smake fugl. Et uhyre enkelt «Nynytt-aktig» konsept med programleder og sidekommentatorer, samt en monolog på midten, åpner opp for småabsurd samfunnssatire basert på siste ukes navn i nyhetene – og med kåring av vinner istedenfor taper – dette i motsetning til så mange andre av tidens underholdningsprogrammer. Ikke så veldig originalt i seg selv. Men fordi disse gutta nå har velutviklede, ulike personligheter, mye selvtillit etter stor suksess i mange medier de senere år, og ikke minst er blitt mer samfunnsengasjerte på underfundig og lett absurd vis, var dette riktig god tidtrøyte for selv en GGG som meg. Man lo høyt opptil flere ganger, noe ikke en som har sett og hørt det aller meste alt for mye er så ofte forunt i våre dager. Fünf komma sei! (For å sitere en gammel kollega).

Biskopens Lek-kvinne.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Den katolske kirkens overhode i Norge, biskop Bernt Eidsvig er under etterforskning for grovt bedrageri for 50 millioner kr., leser vi i Aftenposten. Som om ikke dette var nok, går det i den samme reportasjen frem at man også holder seg med såkalte lek-kvinner (!) i miljøet. Og jeg som trodde de foretrakk smågutter.

A (Lars Mjøen) Tribute to David Bowie.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Skjermbilde 2016-01-12 kl. 11.36.00

I anledning Bowies imponerende kunstneriske farvel – jeg tenker mer på regisseringen enn på Blackstar-albumet – minner det meg om at det vel egentlig er ca. 40 år siden mannen laget noe som jeg fant særlig interessant. Men «Hunky Dory» var et praktfullt album, og er det fremdeles! De senere år synes jeg mye av Bowies tekster og musikk drukner i forskjellige studio-eksperimenter, ikke minst bruken av stemmen hans, noe som bl.a. gjør det vanskelig å oppfatte teksten. Jeg husker fra et TV-intervju i Ziggy-tiden at han sa han ofte konstruerte de lett surrealistiske tekstene ved å rive fra hverandre boksider og sette sammen ord og setninger som en slags collage – for nettopp å få frem et passelig sprøtt og uforutsigbart  budskap. Senere har jeg selvsagt oppfattet at mange av tekstene har blitt langt mer konkrete og til dels både poetiske og politiske og ikke minst handler om fordommer og seksuell identifikasjon, og jeg forstår at han må ha betydd mye for spesielt en generasjon eller to på vei ut av skapet. Nå har ikke dette temaet interessert meg så overordentlig, siden jeg fant meg selv ganske tidlig i livet og ikke har angret en dag siden. Men ved artistens spektakulære «Dødsstunt» har jeg igjen blitt nysjerrig på ham, og i tillegg til å lytte meg gjennom en del av skivene hans også lett etter andre artisters tolkninger av ham på nettet som også viser hvilken fin tekstforfatter og låtskriver han egentlig er. Altså uten at budskapet «Drukner» i studioeffekter og stemmeforvrengning. Resultatet foreligger nedenfor, med en samling bestående av alt fra jazz til pop og visesang, alle hentet fra iTunes. Be my guest.

Fame – Lea DeLaria

China Girl – Frank Sichmann & Anja Lerch

Cat People – Nick Douglas

Space Oddity – Lea DeLaria

Lady Grinning Soul – Janette Mason

Life on Mars – Various Artists

Let´s Dance – M. Ward

Rebel Rebel – Lea DeLaria

Starman – Caroline Weeks

This is not America – Various Artists

Boys keep swinging – Lea DeLaria

Absoulute Beginners – Carla Bruni

Young Americans – Danny Michel

Fame – Ameritz – Tributes

Let´s Dance – Lea DeLaria

This is not America – Various Artists

Life on Mars – Barbra Streisand

PS: Noen av artistene er oppført som «Various artists». Du finner dem hvis du søker på sangtittelen på listen «Tribute to David Bowie» (Låter-listen) på iTunes.

 

 

Per Fugellis fiendebilder.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det er jul, og når det er jul dukker jo alltid julenissen opp. Men ikke bare ham. Det gjør også den tilsynelatende evige høytidsfilosof Per Fugelli, slik han i dag gjør i Aftenposten. Vi må passe oss for ikke å skape oss fiendebilder. Ikke minst av muslimer, øser han raust av sin omfattende  livsvisdom. Vi skal ikke være naive og snillistiske og skal være et land med grenser, og vi kan ikke ta imot hundre tusen flyktninger, mener han også, noe han til sin store irritasjon visstnok er blitt rost av Fremskrittspartiet for å mene. Å bli omfavnet av Fremskrittspartiet er imidlertid «En skjebne verre enn døden» ifølge den samme julenissen, unnskyld, høytidsfilosofen. «Hvis vi møter dem med mistenksomhet, er det fare for at flere av dem blir radikalisert» fortsetter han. Altså muslimene. Eller var det FrP´erne ?  Mye som tyder på at det kan gå litt i ball med fiendebildene hos den alltid tilgjengelige høytidsfilosofen.