Hamsun på Speed. (National i går)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Jeg er på ingen måte noen Hamsun-ekspert. Har bare lest et par av bøkene hans, men har alltid hatt følelsen av at Hamsun må leses mer med hjertet enn med hjernen. Jeg hadde dermed adskillige bange anelser da teppet gikk opp på Nationalteatrets generalprøve på Hamsuns «Mysterier» i går kveld, og avslørte et enormt monster av et «Industri-stillas» ispedd ulike «Bokser» med skuespillere i, plassert i forskjellige høyder på stillaset. Det er visst blitt populært med stillas-scenografi i det siste. Ref.bl.a. «Klassen Vår», der skuespillerne også svettet og peste mens de kravlet mellom de ulike stillas eller hylle-nivåene. Så også i Mysterier, der de stakkars skuespillerne kontinuerlig skrek, hoppet, krøp, rullet og klatret seg gjennom handlingen mens svetten silte, og der ikke minst «Den mystiske Nagel» i gul frakk brølte seg gjennom teksten i maskingeværtempo som om ikke forestillingens lengde på 3,5 timer (!) skulle rekke. Man kunne anta at denne hemmelighetsfulle Nagel, som nedlegger damer på løpende bånd i denne historien, skulle inneha en viss sjarm og belevenhet, noe den vanligvis så dyktige Jan Gunnar Røise dessverre ikke makter å få frem innen dette «Regikonseptet», breddfullt av dominerende regipåfunn som det er, og der skuespillerne for det meste roper teksten mot salen eller forbi hverandre i lange monologer. Regissør, og også ansvarlig for dramatiseringen Calixto Bieito, ser heller ikke ut til å ha stolt helt på at Hamsuns tekst var interessant nok, da han nesten uten unntak tar oppmerksomheten vekk fra den ved å la det skje merkelige ting i bakgrunnen mens det snakkes. Figurenes underbevisthet, antagelig. Heller ikke de øvrige skuespillerne fikk mange sjanser til å vise hva de vanligvis kan, da overspillet var konsekvent og opplagt instruert. Alternativt tilpasset katalansk temperament, der regissøren kommer fra. Det er mulig at det hele snur til den vakre, poetiske og underfundige forestillingen man kanskje hadde forestilt seg i 2. akt. Selv kapitulerte jeg etter 1. og gikk i pausen. Sammen med mange hoderystende andre. Men så er jeg jo heller ingen profesjonell tateranmelder. Bare glad i teater. Kanskje har jeg ikke forstått at dette er en etterlengtet, nødvendig og genial «Hamsunrevolusjon». For meg fremsto forestillingen som en masete over-regissert skolerevy, dessverre ikke særlig morsom heller. Sorry, National. (Basert på 1. akt av generalprøven).