Meninger

Eirik Jensen vs. Max Manus.

Eirik Jensen jobber iherdig for å fortelle oss at alt han har sagt og gjort har vært for å «Beskytte sin kilde» Cappelen. Pussig nok harmonerer alle forklaringene hans også med hva han antagelig ville gjort og sagt dersom  han selv var medskyldig i Cappelens mangeårige hasjimport.  Den etter sigende så dyktige politimannen mistenkte i 20 år aldri at hans velinformerte kilde drev med kriminalitet selv. Og spurte aldri om hva han jobbet med og hvor han fikk alle pengene, klokkene, bilene, smykkene og luksuslivet fra, og hvorfor han – som ikke var kriminell selv –  var så godt informert om det kriminelle miljøet og hasjmarkedet. Hvor godt politiarbeid er det ? Da Cappelen ble tatt, var det første Jensen gjorde å ødelegge telefonen han hadde brukt til å kommunisere med kilden sin. «Vanlig praksis for å å beskytte kilden», mener Jensen. Ja eller seg selv da. Jeg er overbevist om at Jensen har vært en «Eventyrer» som nok har begynt som en idealistisk og dyktig politimann i kampen mot organsisert kriminalitet, men som med sin frie rolle, etterhvert stort sett definert av ham selv, ble grepet av hybris, lysten på en bit av kaka og tilslutt som en Ikaros ble fristet til å fly for nær solen. Det ble i sin tid sagt om motstandsmannen og eventyreren Max Manus at han var spenningssøkende og likte å ta stor risiko. Heldigvis havnet han i hjemmefronten under krigen. Men det ble også sagt om ham at det antagelig var en tilfeldighet; Han kunne like gjerne ha havnet på den andre siden. Jeg tror Eirik Jensen er laget av omtrent det samme stoffet.

Et forsvar for bilen i MDG-tider.

Det kan virke som det i hver generasjon er en liten gruppe politiske og utålmodige ekstremister som ivrer for «Væpna revolusjon» eller lignende. På 70-tallet var det veldig politisk korrekt for en del yngre å digge AKP m-l, men etterhvert gikk som kjent lufta ut av den ballongen. I dag representerer MDG på mange måter det samme ønske om å forandre samfunnet radikalt på kort tid, nesten uten å bry seg om  konsekvenser. «Man må jo knuse egg for å lage omelett». MDG er populære i visse «Trendy» kretser, til tross for at ca. 97,5 % av velgerne ikke har stemt på dem eller ønsker deres politikk. Foreløpig er resultatet av at de har fått makt i Oslo at man har gjort livet vesentlig dyrere og mer problematisk for store deler av byens befolkning. Spesielt dem som er avhengige av bilen daglig, fordi samfunnsstrukturen har vært bygget slik at den er både praktisk og nødvendig. Og det er mange. Veldig mange. Parkeringsplasser er fjernet. Hvor skal folk gjøre av bilene sine? Kaste dem ? Etter bolig er bilen blant de dyreste og mest nødvendige investeringer folk flest gjør i livet.  Samtidig har MDG sørget for at alternativet til privatbilismen – offentlig transport – er blitt dyrere etter at partiet fikk makt (!). Mange kan ikke eller tør ikke sykle heller. Det kan f.eks. skyldes alder eller helsemessige årsaker. Dessuten er det upraktisk når man skal handle større ting. Eller det regner. Eller er ishålke eller det snør. Selv er jeg både fotgjenger og bilist, men har aldri blitt «Terrorisert» av noen av gruppene. Bare av råsyklister. Selvsagt skjønner også jeg at man må ta grep for å redusere forurensing. Jeg skulle bare ønske at man forsøkte med litt gulrøtter før man tok til pisken. F.eks. ved å lage store innfartsparkeringer rundt hele byen, halvering av prisen på offentlig transport (Gjøre den gratis hadde jo vært en virkelig og ikke minst populær revolusjon), gjøre den tilgjengelig overalt, og sørge for rimelige, heldøgns parkeringshus over alt i byen. Og i så fall er ikke rushtidsavgift så aldeles gæli. (Men det kommer jo ikke til å skje. Det koster for mye). El-bil er heller ikke svaret på dagens utfordringer; 70 % av dem som har en slik, har (Med god grunn) en vanlig bensin eller dieselbil i tillegg. Man skal jo komme seg på hytta i skogen eller på fjellet eller til utlandet der det ikke er lademuligheter. Annenhåndsverdien er trolig langt lavere enn på en vanlig bil. Hvem vil kjøpe en brukt el-bil med nedkjørt batteri ? Eller kjøpe rådyrt nytt ? Man må skrote den gamle og kjøpe ny oftere. Ikke bra. Og å ha to biler når man antagelig bare trenger en, er ikke særlig miljøvennlig heller. Kanskje ekstra skatt på bil nr. 2 ? Det finnes dem som hevder at man godt kan klare seg uten bil i Oslo. Det kan man nok. Så lenge man får alle varer og tjenester levert av dem som fremdeles kjører. På landet er det verre. For øvrig ser det ut til at min neste bil blir en hydrogenbil. PS: Ellers er fjerning av P-plasser eller dyr bomring  ikke et problem for meg. Jeg har bilen i garasje i kjelleren, og bruker den bare når det ikke er praktisk eller helsemessig forsvarlig å være fotgjenger. Men snart kommer vel «Garasjeavgiften». (Hvorfor skal garasjeeiere ha det bedre enn andre ?) Filler´n. Der ga jeg dem vel en god ide.

 

 

«Glitrende Pornodebut» (Odd Magnus Williamson)

Det tør i enkelte kretser være kjent at denne gretne gamle gubben aldri har fått helt tak på «Humoren» i programmer som f.eks. Torsdag Kveld Fra Nydalen, der jeg bl.a. har etterlyst mindre nakenhet og mer substans. Det er derfor med stor glede jeg konstaterer at Odd Magnus Williamson endelig har iført seg større ambisjoner. Med scenemonologen «Min Pappas Porno» (Jada, porno selvfølgelig. Det ville jo ikke vært Odda uten) som hadde premiere forleden, og skal på turne landet rundt før det kommer til Oslo i mars, har han i dag fått strålende kritikk i Aftenposten. (Mala Wang-Naveen). Det er meg en fornøyelse å sitere: «Både hjertevarmt og hylende morsomt (-) Etter en litt styltete start, spiller han seg varm og leverer treffende parodier, nydelige bilder fra et samliv, og på et tidspunkt en så skjelvende vond scene som får det til å knyte seg i magen. Min pappas porno i norsk innpakning sjonglerer den utrolig krevende kombinasjonen av befriende latter og vemodige tårer…» Gratulerer Odda. Jeg visste jo du kunne! Gleder meg til å se selv på Edderkoppen i mars.

«Fattige» borgere i «Verdens rikeste land».

Vi hører til kjedsommelighet at vi bor i «Et av verdens rikeste land». Særlig fra personer og institusjoner som vil at regjeringen skal bruke mer penger på akkurat deres gode formål. Men – er borgerne av et av verdens rikeste land nødvendigvis noen av verdens rikeste borgere ?
En statistikk jeg leste for noen år siden (Men ikke SÅ mange år) – tok utgangspunkt i nettopp en slik påstand. Iflg. den statistikken var (om jeg husker rett) en gjennomsnitts nordmann bare ørlite grann rikere enn en taxisjåfør i Roma, tross vesentlig høyere lønn. Statistikken sammenlignet nordmannens og taxisjåførens reelle netto utgifter til livsopphold etter alle skatter, gebyrer og avgifter var betalt.
En hovedårsak, var bl.a. at den romerske taxisjåføren ikke eide (og betalte lån på) sin egen vinterisolerte bolig med kjeller, at han bodde lenger hjemme hos mamma før han flyttet ut (Hvis han noengang gjorde), at han ofte leide istf. å eie, at han bodde på mindre flate enn nordmenn flest fordi man kan nyte utelivet mer året rundt i Roma, at han knapt betalte for oppvarming av egen bolig, at han spiste, røykte og drakk (alkohol) MYE billigere enn i Norge og kjørte MYE billigere bil. I tillegg til alle priser, skatter og avgifter som var lavere enn i Norge da. Slik bur dei altså der. Og ikkje her.

Tørket, røket og fermentert på Happolati.

Eller kamuflert ?
Ni retter for 650 kroner på «Velrennomerte restaurant Happolati» må vel være en god deal, tenkte vi. Som på de fleste «Gourmetrestauranter» er rettene på Happolati på St. Olavs plass mange og små. Jeg er alltid litt skeptisk når det tar lengre tid å introdusere hver rett enn å spise dem. Greit når det er en du ikke synes så mye om. Ugreit når du gjerne vil ha mer av noe. På Happolati er det ellers nesten et mysterium hva du spiser. Ikke sånn at det ikke står på menyen. Det er bare ikke mulig å kjenne det igjen på tallerkenen. «Alt» er tilsynelatende tørket og fermentert og serveres med et salatblad, noe strø av grønt og en kryddermajones av et eller annet slag. Og som deleretter, selvsagt. Hater deleretter. Ingenting på tallerkenen ligner selvfølgelig på fisk, kjøtt, fugl eller annen kjent mat. Bortsett fra noen grillete krabbeklør som serveres med blå gummihansker. Ikke til å spise, men til å ha på for å slippe søl. Hele rommet er på et tidspunkt fullt av folk som spiser sin mat med blå gummihansker. Ser ganske artig ut. Selv droppet jeg hanskene og fikk en varm klut. Heldigvis forsto jeg at det ikke dreiet seg om en ny rett. Det er langt mellom dyre råvarer som hummer, kaviar og gåselever på Happolati. Man får noen ganger inntrykk av at kokkekunst først og fremst går ut på å få billige råvarer til å se dyre, rare og ugjenkjennelige ut, slik at man kan ta seg betalt deretter. (Den som har lest boka «Kokkejævler» vet hva jeg snakker om). Som dagens forrett – «Kålchips» – fire tynne og sprø tørkete (og fermenterte ?) kålblader – 2 til hver – som stakk som digre hvite seil opp av en svart «Serveringsstein». Med noe kryddermajones til. Det er bare fantasien som setter grenser hva denne type restauranter finner på for å gjøre maten sin interessant. (På «Bokbacka» i Skovveien serveres f.eks. forretten på skåler dandert i et lite tre (!)). Hver mann sitt tre. Nåja, hvor var jeg….jo – det øvrige på menyen, blekksprut, røkt kolje, kalvetartar, nudelsuppe, spicy wontons, «Secreto» og svor og tilslutt iskremen med tørre miniboller og 2 typer strøssel (!) – det aller meste virket på en måte tørket og fermentert og muligens røkt og drukket. Med litt kryddermajones. Jeg sier ikke at det var det. Det virket bare sånn. Og så måtte vi på en måte sette sammen de ulike ingrediensene fra serveringsfatet selv, – lage vår egen mat, så og si. Ja etter at vi først hadde slåss om den da. Eller delt, som det heter på fagspråket. Attpå til ville de ha oss til å spise den med pinner. Men man måtte heldigvis ikke. Jeg slapp. Men jeg synes servitøren så litt foraktelig på meg.
Det er mulig seriøse og matleie restaurantanmeldere synes Happolatis meny er en lett og velkommen avveksling fra all den andre maten de ellers er nødt til å stappe i seg i embeds medfør. Og jeg sier ikke at den ikke smakte godt, og at mange andre sannsynligvis vil være fornøyd. Ikke alt for sultne folk som simpelthen elsker tørket, røket og kamuflert unnskyld fermentert spise. Men mitt bordfølge og jeg tok oss likevel en pølse på veien hjem. Og som den litt røsselige karen som egentlig foretrekker en god entrecote med bearnaise bemerket: «Lars, var ikke det der bare tullemat igrunnen ?».
(PS. Dette er selvfølgelig ikke et forsøk på seriøs restaurantanmeldelse. Snarere tvert imot.)