Anmeldelser

Hail Cæsar. Kongelig moro for filmelskere.

Kinopremiere i går; «Hail Cæsar». Utrolig sjarmerende hommage til «Gamle Hollywood» (Sånn fra 30-åra frem til 60-åra) fra mine favoritter Cohen-brødrene. Syltynn rød tråd om en dum gjeng underbetalte kommunistiske manusforfatteres kidnapping av en filmstjerne, danner rammen om en rekke «Tablåer» med referanser til filmhistorien. Dessuten en fabelaktig morsom scene fra klipperommet med en kjederøykende kjerring av en filmklipper spilt av Francis McDormand! (Også blant mine favoritter). En drøss filmstjerner dukker dessuten opp i småroller her og der. Filmen erKanskje aller mest for oss som har levd en stund (?). Men en must for alle cineaster og filminteresserte.

ugreit modus.

Modus, den svenske krimserien basert på en roman av Anne Holt, markedsført av TV2 som «Den beste svenske krimmen på 40 år» – må etter min mening må være en av de dårligste svenske krimmer på 40 år. Både premisset for handlingen – en homofob mordersekt som, dersom du bestiller et mord av dem, påberoper seg «retten» til å ta livet av 5 andre – er, sammen med fremdriften så dum, full av tilfeldigheter, ulogiskheter og det jeg vil kalle «Narrehandling» at vi nærmest satt og vred oss beskjemmet  i godstolene hjemme hos oss  etterhvert som de økte i omfang mot slutten av serien. Dette, sammen med en svak karaktertegning av hovedrollene, en kvinnelig «profiler» man aldri trodde på fagkunnskapen til, og som kom frem til samtlige spor ved tilfeldigheter og fullstendig usannsynlige sammentreff, samt en politikollega som subbet rundt i handlingen og innimellom hadde sex med  profileren uten at vi noen gang egentlig forsto noe av hva politiarbeidet hans gikk ut på. Ikke å forglemme en totalt endimensjonal, «ond» massemorder som dreper i vilden sky uten at vi noengang forstår logikken i disse premissene heller.  Dette var rett og slett fullstendig bortkastet tid.  Norske Mammon (Sesong 2!) er etter min mening en  genistrek i sammenlikning. (Uten at det sier så mye her!). For ikke å snakke om britiske «London Spy» som for tiden går på dansk TV med omtrent samme problematikk. Her snakker vi TV-kunstkrim.

Pen porno i 3D.

Ettersom jeg er langt mindre kritisk til sex og nakenhet i kunsten enn i TV-humoren, «Forvillet» jeg meg i går inn på den franske «Erotiske filmen Love», stuet vekk på Ringen kino av Oslokino. For potensielt interesserte kan jeg meddele at regissør Gaspar Noés verk i hovedsak dreiet seg om relativt hardbarka porno av bortimot alle rimelig normale varianter i minst den ene timen av de tilsammen drøyt 2 timene den varte. Resten av filmen var en nesten uutholdelig grøt av skriking, snørr, tårer og særdeles banal, klisjefylt dialog mellom noen ungdommer i Paris. Handlingen ?  Man(n) ble forelsket. Mann var dum nok til å ligge med en annen enn kjæresten. Mann fikk barn med feil dame. Det gikk som det gikk.  Men pene og velutstyrte var de, alle medvirkende, og flere av spesielt samleiescenene var lekkert filmet.  For ordens og rettferdighetens skyld gjør jeg likevel oppmerksom på at i ungdomsblekka Natt og Dag syntes man selvsagt all denne kopuleringen var stas, og ga filmen 6 på terningen. Selv satt jeg og så på klokka  den siste halve timen. Minst. (Vanskelig å se hva den var, da jeg glemte at jeg hadde 3D-brillene på).

Enken er glad på Oslo Nye. Det er publikum og.

Kan Franz Lehárs klassiske operette DEN GLADE ENKE fra 1905 ha relevans i 2016, spurte jeg meg selv før generalprøven i Oslo i går. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk – på tross av at forestillingen inneholder en rekke fabelaktige musikkstykker. Og i dagens lys en nærmest idiotisk intrige, hvor mye av handlingen dreier seg om en mistet vifte med en avslørende kjærlighetserklæring og et kranglende par vi alle skjønner kommer til å få hverandre til slutt. Det er derfor en stor glede  kunne meddele at folkene bak den nye oppsetningen på Oslo Nye Teater – med premiere i kveld – har klart å levere en skikkelig smell-bong-bong av et show. Med Franz Lehárs musikk opprocka oppjazza og i det hele tatt modernisert og variert på en rekke forskjellige musikksjanger-måter, bl.a. med hjelp av Ingrid Bjørnov. Mens de heldigvis har beholdt en tilnærmet klassisk form på de store, vakre romantiske balladene. Et gnistrende opplagt ensemble på 31 personer ledet av Herborg Kråkevik og Hans Marius Hoff Mittet som henholdsvis Hanna Glavari og Grev Danilo lager et heidundrende fyrverkeri av en forestilling, med en rekke «Eksplosive» sang og dansenummer. Den Glade Enke er i Svein Sturla Hungnes´ regi og oversettelse også blitt en ganske morsom forestilling. Ikke minst takket være en Anders Hatlo i storform som ambassadør Zeta. Den mannen har med årene utviklet en utrolig komisk timing og et fabelaktig kroppsspråk. Mye gøyal koreografi ved Marianne Skovli Aamodt. Fantastiske kostymer ved Christina Lovery. I det hele tatt; Ingen tvil om hvilken musical som er best i byen akkurat nå. (Basert på generalprøven).

«Ukens vinner» er ukens vinner.

Det er en glede å konstatere at de tre gutta i Radioresepsjonen begynner å bli voksne nå. I årevis har de tullet og fjaset på småsjarmerende vis  fra gutterommet sitt i radio, og tidvis har jeg latt meg underholde. De har også tidligere forsøkt seg med en TV-versjon av radioprogrammet sitt, uten helt å lykkes. Men denne gangen synes jeg det virkelig begynner å smake fugl. Et uhyre enkelt «Nynytt-aktig» konsept med programleder og sidekommentatorer, samt en monolog på midten, åpner opp for småabsurd samfunnssatire basert på siste ukes navn i nyhetene – og med kåring av vinner istedenfor taper – dette i motsetning til så mange andre av tidens underholdningsprogrammer. Ikke så veldig originalt i seg selv. Men fordi disse gutta nå har velutviklede, ulike personligheter, mye selvtillit etter stor suksess i mange medier de senere år, og ikke minst er blitt mer samfunnsengasjerte på underfundig og lett absurd vis, var dette riktig god tidtrøyte for selv en GGG som meg. Man lo høyt opptil flere ganger, noe ikke en som har sett og hørt det aller meste alt for mye er så ofte forunt i våre dager. Fünf komma sei! (For å sitere en gammel kollega).