Anmeldelser

Gnistrende «Vrede» på Centralteatret. (Løp og kjøp!)

Når man har sett en del teater, ser man en gang i blant hvordan skuespillerne ikke bare spiller rollene sine, men de ER personene de fremstiller, de identifiserer seg fullstendig med teksten de fremfører. De elsker rollen sin, de TROR faktisk på det de leverer, og ønsker inderlig at vi også skal tro dem. Akkurat slik føler jeg at skuespillerne har det i «Vrede» av Av Joanna Murray-Smith, i regi av Anders T. Andersen. Stykket handler om hvordan et øyeblikks dumsindig «Ungdomsopprør» fra sønnen og en kamerat, ryster en velfungerende, harmonisk akademikerfamilie med imponerende karrierer og politisk korrekte venstresympatier inn i grunnvollene, og fører til at mørke hemmeligheter fra fortiden dukker opp som skremmende spøkelser. Det handler om radikalisme, hatkriminalitet, personlig integritet, karrierer på spill og selvsagt – om raseri. Dette er dagsaktuelt teater, godt og tradisjonelt instruert helt uten regitricks eller forstyrrende påfunn, der tekst og personer settes i sentrum. Det hele i en setting jeg vil påstå de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Og ensemblet spiller så det formlig gnistrer av dem. Jeg tror aldri jeg har sett Birgitte Victioria Svendsen eller Johannes Joner som guttens foreldre bedre. Også det andre foreldreparet (til sønnens venn), spilt av Helle Haugen og Petter Vermeli er lysende og har en komisk replikktiming mange komikere kan misunne dem. Det er nemlig også mye humor i alvoret i dette stykket, som jeg faktisk likte så godt at jeg vil si at skal du bare se EN teaterforestilling i år, se denne. Det er kanskje ikke nyskapende. Men det griper og engasjerer.

BORKMAN PÅ NATIONAL.

Den tyske regissøren Jan Bosse med ekspressiv og i perioder «Nestenmodernisert teatersport-versjon» av Ibsens John Gabriel Borkman om egoisme, knuste illusjoner, pengeproblemer og kamp om barnet, temaer man også kjenner igjen fra andre av forfatterens stykker. Det er både morsomt og til tider gripende. Marika Enstad og Laila Goody som de to kvinnene i den fallerte banksjefens liv, veksler mellom sårhet og slapstick. Borkmann selv, (Jan Sælid) imponerer også, både med komikk og dybde. Morsomst er den truende utfordreren til disse tre tragiske figurene; Fanny Wilton (Marian Saastad Ottesen, som spiller rollen i utagerende, forførende og fullstendig 2016-stil). Et lite minus for sønnen Erhardt (John Emil Jørgensrud) som har fått en regi på sin rolle som denne tilskuer ikke fant helt begripelig. Ellers bys det på adskillige scenografiske og regimessige overraskelser for publikum i løpet av forestillingen, ikke minst mellom 1. og 2. akt. Når man har levd en stund og sett veldig mye teater, kan man lett bli litt mett og trett av Ibsen. Men denne forestillingen var en original og svært underholdende versjon av forfatterens nest siste stykke. PS. Snakket med en gammel Nationalteater-veteran etter forestillingen. Han syntes det ble for mye tøys og tull. Det var kanskje derfor jeg likte den så godt (?)

John Brungot.

Jeg har lenge latt meg imponere av den smittende spillegleden og energien til komiker John Brungot. En slags syntese av Trond Kirkvaags fysiske komikk og Harald Heide Steen Jrs. verbale. Og hvilken tekstbeherskelse! Brungot nøler aldri et sekund! Et skikkelig naturtalent på høyde med de beste vi har hatt i landet. Sammen med programleder Einar Tørnquist og gjester lanserer han nå konseptet «Live På Direkten», direktesendt studiohumor iblandet preproduserte videoinnslag. I første program var gjestene Vidar Magnussen og Ingrid Gjessing. Uten at det på noen måte la noen demper på spinnville Brungot som stjeler enhver scene. At det er på direkten gjør jo prosjektet litt risikabelt om noe skulle gå galt. Jeg mistenker at TV2 kjører med noen minutters forsinkelse for sikkerhets skyld. Men 1. program i serien ble avviklet rimelig greit, og med flere småmorsomme innslag, hvorav de beste etter min mening var Brungots mange kjendisparodier – han er fabelaktig med dialekter – og «Hønsehuset», en parodi på Farmen. Med enda litt skarpere penner fra de tre manusforfatterne kan denne blandingen av Nytt på nytt og teatersport kanskje bli riktig bra etterhvert ? Å se John Brungot i fri utfoldelse er i hvert fall nesten alltid en fornøyelse. Men å lage «parodi» på den ulykkelige OL-kappgjengeren som skeit på seg og kastet opp ved å vise en liksomdokumentar om ham der Brungot ikke gjør annet enn akkurat det samme i nærbilde er ikke morsomt, bare ekkelt. Og helt unødvendig. Skjerpings.

Topp Jungelbok (Med Brando-parodi?)

JUNGELBOKEN. I går så jeg barnefilm. Og FOR en barnefilm. Man ble nesten som et barn igjen, og gledet seg over rent fantastisk «Jungeldesign» og dyreanimasjoner, alt visstnok konstruert i et studio – samt en spennende og innimellom rørende historie med en del sjokkeffekter som nok vil skremme de yngste. De skremte i hvert fall fruen. Regissør Steven Spielberg har «pimpet opp» finalen der Mowgli kidnappes til den enormt digre og tjukke apekongen Louie som bor i en gammel, skyggefull og dyster hule i en ruinby, noe som for oss voksne bringer tankene hen på en blanding av både King Kong og den smellfeite og skyggelagte Marlon Brando i slutten på Apocalypse Now. (Men det er kanskje bare min fantasi?) Nye Jungelboken er kanskje ikke fullt så sjarmerende som den gamle Disney-tegnefilmversjonen, men med en rekke toppskuespillere som dyrestemmene var dette imponerende underholdning for barn i alle aldre.

Hamsun på Speed. (National i går)

Jeg er på ingen måte noen Hamsun-ekspert. Har bare lest et par av bøkene hans, men har alltid hatt følelsen av at Hamsun må leses mer med hjertet enn med hjernen. Jeg hadde dermed adskillige bange anelser da teppet gikk opp på Nationalteatrets generalprøve på Hamsuns «Mysterier» i går kveld, og avslørte et enormt monster av et «Industri-stillas» ispedd ulike «Bokser» med skuespillere i, plassert i forskjellige høyder på stillaset. Det er visst blitt populært med stillas-scenografi i det siste. Ref.bl.a. «Klassen Vår», der skuespillerne også svettet og peste mens de kravlet mellom de ulike stillas eller hylle-nivåene. Så også i Mysterier, der de stakkars skuespillerne kontinuerlig skrek, hoppet, krøp, rullet og klatret seg gjennom handlingen mens svetten silte, og der ikke minst «Den mystiske Nagel» i gul frakk brølte seg gjennom teksten i maskingeværtempo som om ikke forestillingens lengde på 3,5 timer (!) skulle rekke. Man kunne anta at denne hemmelighetsfulle Nagel, som nedlegger damer på løpende bånd i denne historien, skulle inneha en viss sjarm og belevenhet, noe den vanligvis så dyktige Jan Gunnar Røise dessverre ikke makter å få frem innen dette «Regikonseptet», breddfullt av dominerende regipåfunn som det er, og der skuespillerne for det meste roper teksten mot salen eller forbi hverandre i lange monologer. Regissør, og også ansvarlig for dramatiseringen Calixto Bieito, ser heller ikke ut til å ha stolt helt på at Hamsuns tekst var interessant nok, da han nesten uten unntak tar oppmerksomheten vekk fra den ved å la det skje merkelige ting i bakgrunnen mens det snakkes. Figurenes underbevisthet, antagelig. Heller ikke de øvrige skuespillerne fikk mange sjanser til å vise hva de vanligvis kan, da overspillet var konsekvent og opplagt instruert. Alternativt tilpasset katalansk temperament, der regissøren kommer fra. Det er mulig at det hele snur til den vakre, poetiske og underfundige forestillingen man kanskje hadde forestilt seg i 2. akt. Selv kapitulerte jeg etter 1. og gikk i pausen. Sammen med mange hoderystende andre. Men så er jeg jo heller ingen profesjonell tateranmelder. Bare glad i teater. Kanskje har jeg ikke forstått at dette er en etterlengtet, nødvendig og genial «Hamsunrevolusjon». For meg fremsto forestillingen som en masete over-regissert skolerevy, dessverre ikke særlig morsom heller. Sorry, National. (Basert på 1. akt av generalprøven).