Eirik Jensen vs. Max Manus.

Eirik Jensen jobber iherdig for å fortelle oss at alt han har sagt og gjort har vært for å «Beskytte sin kilde» Cappelen. Pussig nok harmonerer alle forklaringene hans også med hva han antagelig ville gjort og sagt dersom  han selv var medskyldig i Cappelens mangeårige hasjimport.  Den etter sigende så dyktige politimannen mistenkte i 20 år aldri at hans velinformerte kilde drev med kriminalitet selv. Og spurte aldri om hva han jobbet med og hvor han fikk alle pengene, klokkene, bilene, smykkene og luksuslivet fra, og hvorfor han – som ikke var kriminell selv –  var så godt informert om det kriminelle miljøet og hasjmarkedet. Hvor godt politiarbeid er det ? Da Cappelen ble tatt, var det første Jensen gjorde å ødelegge telefonen han hadde brukt til å kommunisere med kilden sin. «Vanlig praksis for å å beskytte kilden», mener Jensen. Ja eller seg selv da. Jeg er overbevist om at Jensen har vært en «Eventyrer» som nok har begynt som en idealistisk og dyktig politimann i kampen mot organsisert kriminalitet, men som med sin frie rolle, etterhvert stort sett definert av ham selv, ble grepet av hybris, lysten på en bit av kaka og tilslutt som en Ikaros ble fristet til å fly for nær solen. Det ble i sin tid sagt om motstandsmannen og eventyreren Max Manus at han var spenningssøkende og likte å ta stor risiko. Heldigvis havnet han i hjemmefronten under krigen. Men det ble også sagt om ham at det antagelig var en tilfeldighet; Han kunne like gjerne ha havnet på den andre siden. Jeg tror Eirik Jensen er laget av omtrent det samme stoffet.