Tørket, røket og fermentert på Happolati.

Eller kamuflert ?
Ni retter for 650 kroner på «Velrennomerte restaurant Happolati» må vel være en god deal, tenkte vi. Som på de fleste «Gourmetrestauranter» er rettene på Happolati på St. Olavs plass mange og små. Jeg er alltid litt skeptisk når det tar lengre tid å introdusere hver rett enn å spise dem. Greit når det er en du ikke synes så mye om. Ugreit når du gjerne vil ha mer av noe. På Happolati er det ellers nesten et mysterium hva du spiser. Ikke sånn at det ikke står på menyen. Det er bare ikke mulig å kjenne det igjen på tallerkenen. «Alt» er tilsynelatende tørket og fermentert og serveres med et salatblad, noe strø av grønt og en kryddermajones av et eller annet slag. Og som deleretter, selvsagt. Hater deleretter. Ingenting på tallerkenen ligner selvfølgelig på fisk, kjøtt, fugl eller annen kjent mat. Bortsett fra noen grillete krabbeklør som serveres med blå gummihansker. Ikke til å spise, men til å ha på for å slippe søl. Hele rommet er på et tidspunkt fullt av folk som spiser sin mat med blå gummihansker. Ser ganske artig ut. Selv droppet jeg hanskene og fikk en varm klut. Heldigvis forsto jeg at det ikke dreiet seg om en ny rett. Det er langt mellom dyre råvarer som hummer, kaviar og gåselever på Happolati. Man får noen ganger inntrykk av at kokkekunst først og fremst går ut på å få billige råvarer til å se dyre, rare og ugjenkjennelige ut, slik at man kan ta seg betalt deretter. (Den som har lest boka «Kokkejævler» vet hva jeg snakker om). Som dagens forrett – «Kålchips» – fire tynne og sprø tørkete (og fermenterte ?) kålblader – 2 til hver – som stakk som digre hvite seil opp av en svart «Serveringsstein». Med noe kryddermajones til. Det er bare fantasien som setter grenser hva denne type restauranter finner på for å gjøre maten sin interessant. (På «Bokbacka» i Skovveien serveres f.eks. forretten på skåler dandert i et lite tre (!)). Hver mann sitt tre. Nåja, hvor var jeg….jo – det øvrige på menyen, blekksprut, røkt kolje, kalvetartar, nudelsuppe, spicy wontons, «Secreto» og svor og tilslutt iskremen med tørre miniboller og 2 typer strøssel (!) – det aller meste virket på en måte tørket og fermentert og muligens røkt og drukket. Med litt kryddermajones. Jeg sier ikke at det var det. Det virket bare sånn. Og så måtte vi på en måte sette sammen de ulike ingrediensene fra serveringsfatet selv, – lage vår egen mat, så og si. Ja etter at vi først hadde slåss om den da. Eller delt, som det heter på fagspråket. Attpå til ville de ha oss til å spise den med pinner. Men man måtte heldigvis ikke. Jeg slapp. Men jeg synes servitøren så litt foraktelig på meg.
Det er mulig seriøse og matleie restaurantanmeldere synes Happolatis meny er en lett og velkommen avveksling fra all den andre maten de ellers er nødt til å stappe i seg i embeds medfør. Og jeg sier ikke at den ikke smakte godt, og at mange andre sannsynligvis vil være fornøyd. Ikke alt for sultne folk som simpelthen elsker tørket, røket og kamuflert unnskyld fermentert spise. Men mitt bordfølge og jeg tok oss likevel en pølse på veien hjem. Og som den litt røsselige karen som egentlig foretrekker en god entrecote med bearnaise bemerket: «Lars, var ikke det der bare tullemat igrunnen ?».
(PS. Dette er selvfølgelig ikke et forsøk på seriøs restaurantanmeldelse. Snarere tvert imot.)

John Brungot.

Jeg har lenge latt meg imponere av den smittende spillegleden og energien til komiker John Brungot. En slags syntese av Trond Kirkvaags fysiske komikk og Harald Heide Steen Jrs. verbale. Og hvilken tekstbeherskelse! Brungot nøler aldri et sekund! Et skikkelig naturtalent på høyde med de beste vi har hatt i landet. Sammen med programleder Einar Tørnquist og gjester lanserer han nå konseptet «Live På Direkten», direktesendt studiohumor iblandet preproduserte videoinnslag. I første program var gjestene Vidar Magnussen og Ingrid Gjessing. Uten at det på noen måte la noen demper på spinnville Brungot som stjeler enhver scene. At det er på direkten gjør jo prosjektet litt risikabelt om noe skulle gå galt. Jeg mistenker at TV2 kjører med noen minutters forsinkelse for sikkerhets skyld. Men 1. program i serien ble avviklet rimelig greit, og med flere småmorsomme innslag, hvorav de beste etter min mening var Brungots mange kjendisparodier – han er fabelaktig med dialekter – og «Hønsehuset», en parodi på Farmen. Med enda litt skarpere penner fra de tre manusforfatterne kan denne blandingen av Nytt på nytt og teatersport kanskje bli riktig bra etterhvert ? Å se John Brungot i fri utfoldelse er i hvert fall nesten alltid en fornøyelse. Men å lage «parodi» på den ulykkelige OL-kappgjengeren som skeit på seg og kastet opp ved å vise en liksomdokumentar om ham der Brungot ikke gjør annet enn akkurat det samme i nærbilde er ikke morsomt, bare ekkelt. Og helt unødvendig. Skjerpings.

YOGA TIL Å LE AV.

Før var det bare yoga. Man satt i 20 minutter med beina i kors, tommel og pekefinger mot hverandre og hadde fått et hemmelig Mantra» (Konsentrasjonsord) man skulle gjenta og gjenta inni seg. Det skulle virke avslappende, og jeg kjenner opptil flere som praktiserte og mente de hadde god erfaring med dette i en ellers stressende hverdag. Men ikke nå lenger. Som alltid når noe blir populært og det går an å tjene penger på det, går det inflasjon i tilbudene. Nå kan du nemlig fordype og samtidig strisvette deg helt uten mantra gjennom alternativer som Viryayoga, Bikramyoga, Hathayoga, Ashtangayoga, Kundaliniyoga, Yinyoga, Poweryoga, Kripaluyoga, Sivanandayoga, Iyengaryoga, S.A.T.S.yoga, Vinyasayoga, Anusarayoga, Viniyoga, Kundaliniyoga, Jivamuktiyoga, Somayoga, Acroyoga, Chakrayoga, Svaropayyoga, Tantra (Til Beate ?)-Yoga og nå altså det siste- Latteryoga. I hvert fall om man skal tro den latviske Yogainstruktøren hos Elisabet-sentret i Tromsø som fikk slippe til i NRK-radio i morges. I våre dager virker det som Yoga nærmest kan være hva som helst noen klarer å finne på. Og for det meste i en form for trim-sammenheng. Lite virker å være tilbake av den opprinnelige meditasjonsyogaen. I Latteryoga kan man f.eks. vagge rundt i lokalet på rekke som pingviner eller bevege seg på andre «Gøyale» måter mens man ler «Kunstig» – hvilket som oftest etter en stund gjør at latteren blir mer naturlig og man blir glad og avslappet. Ifølge reklamen skal 10 minutter Latteryoga tilsvare 30 minutters hard innsats på en romaskin. «En god latter forlenger jo livet» fastslo instruktøren i intervjuet. Lite visste vi i KLM den gangen at vi i virkeligheten bedrev en tidlig form for avansert Yogakurs. Og hvis noen fremdeles skulle være i tvil – Showscenen «Latter» på Aker Brygge i Oslo er i virkeligheten et Yogalokale.