Om «Godhetstyranni» og nasjonalisme.

Det begynner sakte å sige inn på venstresiden at hensynet til nasjonen («Nasjonalisme») kanskje må gå foran innvandreres menneskeretter og FN-konvensjon. Kontroversielt, selvfølgelig. Men likevel. Og at det er et problem at nazister og ytre høyre har fått et eierskap til begrepet nasjonalisme som kompliserer den politiske debatten. Både Klassekampen (i går) og Dagsavisen i dag har interessante artikler rundt dette. Lars Trägardh i KK med overskriften «Nasjonen er ingen dårlig ide» : «-I den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 står det : «All suverenitet stammer fra nasjonen. Ingen sammenslutning eller individ kan utøve noen autoritet som ikke kommer direkte fra nasjonen». Spørsmålet blir da i hvilken grad nasjonens suverenitet og individets rettigheter forsterker eller havner i konflikt med hverandre.(-) Flyktningekrisa viser at den tidligere latente spenningen mellom borgerrettigheter og menneskerettigheter (MR) nå har blitt høyst konkret; Flyktninger som påberoper seg MR, møter motstand fra dem som hevder at statsborgerskap er det viktigste. Offentlige og ideelle aktører må navigere i dette minefeltet. (-) Om grenseløsheten er den utopiske MR-tankens kjennetegn, er tanken om statsborgerskap basert på grenser og en mer jordnær forståelse av nasjonalstaten som et forsikringsselskap der statsborgeren arbeider, betaler skatt og dermed gjør seg fortjent til sine rettigheter.   (-) Veien fremover kan ikke handle om å ta avstand fra nasjonen og nasjonalstatens legitimitet (-) spesielt ikke siden all demokratisk politikk som har legitimitet, fortsatt eksisterer nettopp i nasjonalstaten». Og Sigurd Skirbekk i Dagsavisen (Som kommentar til Terje Tvedts artikkel om Godhetstyrrani): «Enkelte debattanter er så bundet opp i egne forestillinger om å representere det gode, at alle motargumenter blir oppfattet som onde, og dermed noe som bør bekjempes eller forties heller enn å undersøkes.(-) Resultatet av en human politikk uten korrigerende motforestillinger kan over tid føre til inhumane tilstander, i form av en overbefolkning i forhold til naturgitte ressurser. Overbefolkning kan i flere land føre til borgerkriger og til et press for emigrasjon. Folkevandringen til Europa vil neppe ta slutt fordi om krigen i Syria tar slutt. I sin bok Ondskans biologiske ursprung, skriver Gunnar Adler-Karlsson: «Rundt 2050 er vi 9 milliarder. Den dagen er det ikke lenger olje, mineraler, grenser, religion, makt eller annet som står på spill. Da er det krig for den grunnleggende overlevelse som gjelder».(Min overs.). I et slikt perspektiv kan fremtidige slektsledd komme til å se på vår generasjon som naiv og uansvarlig, og det selv om vi handlet ut fra idealer om det humane, det liberale og det gode. Det er ikke utenkelig at fremtidge generasjoner vil omtale ledende fortolkere i vår tid som «Godhetsterrorister»». (Utdrag fra de to artiklene). I Norge er vi i alle i det minste nasjonalister én gang i året; Nemlig på Nasjonaldagen. I Sverige tør de ikke det engang.

Om «Godhetstyranni» og nasjonalisme.

Det begynner sakte å sige inn på venstresiden at hensynet til nasjonen («Nasjonalisme») kanskje må gå foran innvandreres menneskeretter og FN-konvensjon. Kontroversielt, selvfølgelig. Men likevel. Og at det er et problem at nazister og ytre høyre har fått et eierskap til begrepet nasjonalisme som kompliserer den politiske debatten. Både Klassekampen (i går) og Dagsavisen i dag har interessante artikler rundt dette. Lars Trägardh i KK med overskriften «Nasjonen er ingen dårlig ide» : «-I den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 står det : «All suverenitet stammer fra nasjonen. Ingen sammenslutning eller individ kan utøve noen autoritet som ikke kommer direkte fra nasjonen». Spørsmålet blir da i hvilken grad nasjonens suverenitet og individets rettigheter forsterker eller havner i konflikt med hverandre.(-) Flyktningekrisa viser at den tidligere latente spenningen mellom borgerrettigheter og menneskerettigheter (MR) nå har blitt høyst konkret; Flyktninger som påberoper seg MR, møter motstand fra dem som hevder at statsborgerskap er det viktigste. Offentlige og ideelle aktører må navigere i dette minefeltet. (-) Om grenseløsheten er den utopiske MR-tankens kjennetegn, er tanken om statsborgerskap basert på grenser og en mer jordnær forståelse av nasjonalstaten som et forsikringsselskap der statsborgeren arbeider, betaler skatt og dermed gjør seg fortjent til sine rettigheter.   (-) Veien fremover kan ikke handle om å ta avstand fra nasjonen og nasjonalstatens legitimitet (-) spesielt ikke siden all demokratisk politikk som har legitimitet, fortsatt eksisterer nettopp i nasjonalstaten». Og Sigurd Skirbekk i Dagsavisen (Som kommentar til Terje Tvedts artikkel om Godhetstyrrani): «Enkelte debattanter er så bundet opp i egne forestillinger om å representere det gode, at alle motargumenter blir oppfattet som onde, og dermed noe som bør bekjempes eller forties heller enn å undersøkes.(-) Resultatet av en human politikk uten korrigerende motforestillinger kan over tid føre til inhumane tilstander, i form av en overbefolkning i forhold til naturgitte ressurser. Overbefolkning kan i flere land føre til borgerkriger og til et press for emigrasjon. Folkevandringen til Europa vil neppe ta slutt fordi om krigen i Syria tar slutt. I sin bok Ondskans biologiske ursprung, skriver Gunnar Adler-Karlsson: «Rundt 2050 er vi 9 milliarder. Den dagen er det ikke lenger olje, mineraler, grenser, religion, makt eller annet som står på spill. Da er det krig for den grunnleggende overlevelse som gjelder».(Min overs.). I et slikt perspektiv kan fremtidige slektsledd komme til å se på vår generasjon som naiv og uansvarlig, og det selv om vi handlet ut fra idealer om det humane, det liberale og det gode. Det er ikke utenkelig at fremtidge generasjoner vil omtale ledende fortolkere i vår tid som «Godhetsterrorister»». (Utdrag fra de to artiklene). I Norge er vi i alle i det minste nasjonalister én gang i året; Nemlig på Nasjonaldagen. I Sverige tør de ikke det engang.

 

Konfliktskapende politikk.

MARTE GERHARDSEN fra tankesmien Agenda svarer i Aftenposten i dag på kritikk av hennes tidligere artikkel om at den tradisjonelle høyresiden lar «Populistiske høyrepartier få makt over de politikkområder der de tradisjonelt tjener på et høyt konfliktnivå». Hun okker seg selvsagt over at FrP i regjering har fått hånd om både økonomi og flyktningpolitikk. Som om ikke venstresiden i regjering ga SV hånden om finansene, bønda hånd om jordbrukspolitikken og at Kristelig Folkepoliti «tradisjonelt» har fått hånd om både kirke og undervisning i tidligere regjeringer. Det er rett og slett DET som er tradisjonen; at partiene får ansvaret for sine interessefelt når de kommer i regjering. Jeg sier ikke at det alltid er til det beste. Bare at det faktisk er det som ER tradisjonen, og ikke burde overraske noen. Og hvor ofte har ikke bøndas landbrukspolitikk og KrFs evige gnåling om sex, sprit og homser ført til ekstremt høyt konfliktnivå hos meg ?Skjermbilde 2016-04-26 kl. 11.31.16

Are Kalvøs Erna-kommentar.

Are Kalvø er en av mine favoritthumorister. I Aftenposten i går kommenterte han det faktum at statsministeren har bekjent seg som livslang Prince-fan på denne måten: «Eg kjenner at eg blir glad av å vite at vi har ein statsminister som etter ein ørkeslaus møtedag, eller ein alt for lang samtale med ein FrP-statsråd som syt, låser kontordøra utan å ha fått med seg eit ord av det som har blitt sagt, og dansar. Ho lagar trutmunn. Ho seilar over golvet. Ho peiker på seg sjølv i speilet. Og ho syng «Sexy Motherfucker». Eg likar det.» Eg og.

Gamle Nye Slanketips.

Det er ikke så mange år siden noen yngre ernæringsforskere kom på banen her hjemme med et par nye og «Revolusjonerende» slankemetoder. Den ene besto av det enkle råd å spise så lite ris, pasta, poteter og særlig brød som mulig om man ville gå raskt ned i vekt. Det andre,  den såkalte 5:2-dietten. Lavkalori 5 ganger i uka og «Vanlig mat» to dager. (Om jeg husker rett).  Jeg ble minnet om dette da jeg nylig leste en novelle fra W. Somerset Maughams novellesamling «The Mixture as before» med den norske tittelen «De tre fete kvinner fra Antibes»; fortellingen om 3 fete og notoriske slankere som plutselig får besøk under sitt «Kuropphold» på eksklusive Eden Roc hotel i Antibes av en slank venninne med helt motsatte interesser. Vennskapet settes på en alvorlig prøve. Det litt morsomme i denne sammenhengen er at Maugham utga denne novellen i 1940, og at de to slankekurene tydeligvis var vel kjent og benyttet allerede den gang. Bl.a.av de tre fete kvinnene i novellen. «- Kan jeg få litt brød, spurte hun. Om det var den verste uanstendighet de hadde hørt, ville den ikke gitt  disse kvinnene et slikt sjokk. Ingen av dem hadde spist brød på 10 år…..»  For øvrig ble  5:2-varianten, i følge novellen, den gangen praktisert omvendt; Kun salat og egg 2 ganger i uken, og mer vanlig mat de andre dagene. Jeg har for øvrig prøvd rimelig liberale varianter av begge i perioder, og konstatert at de virker. Spesielt om man ikke bruker for liberale varianter. Og holder ut lenge. Men altså; Gamle metoder blir som nye. Og hvem vet. Kanskje er det hverken vår generasjon eller Somerset Maughams som har oppfunnet (Slanke-)kruttet. Har noen spurt de gamle egyptere ? De så da ganske tynne ut på de gamle tegningene (?) (PS. De gamle egypterne etter Columbus, da).