Enken er glad på Oslo Nye. Det er publikum og.

Kan Franz Lehárs klassiske operette DEN GLADE ENKE fra 1905 ha relevans i 2016, spurte jeg meg selv før generalprøven i Oslo i går. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk – på tross av at forestillingen inneholder en rekke fabelaktige musikkstykker. Og i dagens lys en nærmest idiotisk intrige, hvor mye av handlingen dreier seg om en mistet vifte med en avslørende kjærlighetserklæring og et kranglende par vi alle skjønner kommer til å få hverandre til slutt. Det er derfor en stor glede  kunne meddele at folkene bak den nye oppsetningen på Oslo Nye Teater – med premiere i kveld – har klart å levere en skikkelig smell-bong-bong av et show. Med Franz Lehárs musikk opprocka oppjazza og i det hele tatt modernisert og variert på en rekke forskjellige musikksjanger-måter, bl.a. med hjelp av Ingrid Bjørnov. Mens de heldigvis har beholdt en tilnærmet klassisk form på de store, vakre romantiske balladene. Et gnistrende opplagt ensemble på 31 personer ledet av Herborg Kråkevik og Hans Marius Hoff Mittet som henholdsvis Hanna Glavari og Grev Danilo lager et heidundrende fyrverkeri av en forestilling, med en rekke «Eksplosive» sang og dansenummer. Den Glade Enke er i Svein Sturla Hungnes´ regi og oversettelse også blitt en ganske morsom forestilling. Ikke minst takket være en Anders Hatlo i storform som ambassadør Zeta. Den mannen har med årene utviklet en utrolig komisk timing og et fabelaktig kroppsspråk. Mye gøyal koreografi ved Marianne Skovli Aamodt. Fantastiske kostymer ved Christina Lovery. I det hele tatt; Ingen tvil om hvilken musical som er best i byen akkurat nå. (Basert på generalprøven).

Henrik Ibsen og innvandringen.

Innvandringsvennene er som Greges Werle i Ibsens Vildanden; De krever «Den ideale fordring» av norske innvandringsmydigheter; De skal nærmest garantere at mennesker som blir returnert (Eller «Kastet ut», som venstresiden, KrF og V ynder å kalle det) fra Norge aldri senere vil bli utsatt for noe vondt noe sted i verden. Det er jo en umulighet. Konsekvensen er jo at alle som kommer må få bli. Og hva da med lille Norge ? Vi husker jo hvordan det gikk med lille Hedvig….

Et Urinal i Hobøl kommune ?

Skjermbilde 2016-01-24 kl. 10.07.03I 1917 plasserte kunstneren Marcel Duchamp et urinal opp-ned på et galleri og kalte kunstverket for en «Ready-made» – dvs. at et helt vanlig objekt blir kunst om opphavsmannen selv er kunstner og plasserer objektet i et kuratert kunstmiljø. På (nesten) samme måte har den norske kunstneren Marianne Heske fått transportert og plassert en fraflyttet 150 år gammel rønne fra Hobøl ved siden av det like gamle Stortinget, kalt det «House of Commons» og slik skapt et slags kunstnerisk bilde på forskjellen mellom høy og lav i samfunnet. Når utstillingen foran Stortinget nå er slutt, har Hobøl kommune fått det for seg at dette «Kunstverket» nå må tilbake til kommunen og der få den plassering, heder og verdighet det fortjener etter Osloturen, og penger er samlet inn til dette gode formål. Det kan virke som om kultureliten i Hobøl kommune ikke helt har forstått at om man tar Duchamps urinal ut av galleriet og plasserer det tilbake på pissoiret  – ja så er det bare et urinal på et pissoir. Uten sammenligning med Hobøl kommune forøvrig.

På tide å forby land ?

AFTENPOSTEN konstaterer i dag med all sin kraft at det er livsfarlig å leve i land som Libya, Aghanistan, Eritrea og Irak og at alle som reiser hit fra disse landene bør få opphold i Norge og selvsagt ikke kan returneres. Men hvorfor stoppe der ? Jeg er sikker å at det finnes opptil flere andre land der det er minst like livsfarlig for befolkningen å bo. Er det ikke temmelig skummelt å bo i Russland, f.eks. ? Nå er det vel snart på tide for FN å forby at folk bor i slike land.