Eirik Jensen vs. Max Manus.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Eirik Jensen jobber iherdig for å fortelle oss at alt han har sagt og gjort har vært for å «Beskytte sin kilde» Cappelen. Pussig nok harmonerer alle forklaringene hans også med hva han antagelig ville gjort og sagt dersom  han selv var medskyldig i Cappelens mangeårige hasjimport.  Den etter sigende så dyktige politimannen mistenkte i 20 år aldri at hans velinformerte kilde drev med kriminalitet selv. Og spurte aldri om hva han jobbet med og hvor han fikk alle pengene, klokkene, bilene, smykkene og luksuslivet fra, og hvorfor han – som ikke var kriminell selv –  var så godt informert om det kriminelle miljøet og hasjmarkedet. Hvor godt politiarbeid er det ? Da Cappelen ble tatt, var det første Jensen gjorde å ødelegge telefonen han hadde brukt til å kommunisere med kilden sin. «Vanlig praksis for å å beskytte kilden», mener Jensen. Ja eller seg selv da. Jeg er overbevist om at Jensen har vært en «Eventyrer» som nok har begynt som en idealistisk og dyktig politimann i kampen mot organsisert kriminalitet, men som med sin frie rolle, etterhvert stort sett definert av ham selv, ble grepet av hybris, lysten på en bit av kaka og tilslutt som en Ikaros ble fristet til å fly for nær solen. Det ble i sin tid sagt om motstandsmannen og eventyreren Max Manus at han var spenningssøkende og likte å ta stor risiko. Heldigvis havnet han i hjemmefronten under krigen. Men det ble også sagt om ham at det antagelig var en tilfeldighet; Han kunne like gjerne ha havnet på den andre siden. Jeg tror Eirik Jensen er laget av omtrent det samme stoffet.

Høyre og Venstrehumor

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Pratet litt med Espen Eckbo om humor forleden. Han lurte på om jeg drev på med noe «Aktivt» fremdeles, og jeg fortalte ham at jeg bedriver litt lett underholdning og mild sarkasme på FB nå og da. Og gjerne med litt høyrevinkling innimellom. «Men er ikke høyrehumor mye vanskeligere enn venstrehumor,?» spurte Espen. Jo, svarte jeg. Og akkurat som med ansatte i Forsvaret, er det nok derfor ingen tør å si kontroversielle ting i denne bransjen før man er pensjonert. Man har jo karrierer å ta vare på. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at i underholdningbransjen regjerer venstresiden. Og slik bør det kanskje også være. I mange tilfeller benekter dessuten den samme siden at det egentlig finnes høyrehumor. De ler i hvert fall ikke av den. Men siden så godt som alle mine kolleger gjør en stort sett fortjenestefull innsats for venstresiden, må jo noen ta på seg drittjobbene også. Ellers blir det jo forferdelig kjedelig og ensidig i denne bransjen. Så jeg håper dere alle tilgir meg for at jeg ikke orker å være medlem av flokken som ikke klarer å finne på noe bedre enn til enhver tid å vitse om hvor ille Sylvi er.

Et forsvar for bilen i MDG-tider.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det kan virke som det i hver generasjon er en liten gruppe politiske og utålmodige ekstremister som ivrer for «Væpna revolusjon» eller lignende. På 70-tallet var det veldig politisk korrekt for en del yngre å digge AKP m-l, men etterhvert gikk som kjent lufta ut av den ballongen. I dag representerer MDG på mange måter det samme ønske om å forandre samfunnet radikalt på kort tid, nesten uten å bry seg om  konsekvenser. «Man må jo knuse egg for å lage omelett». MDG er populære i visse «Trendy» kretser, til tross for at ca. 97,5 % av velgerne ikke har stemt på dem eller ønsker deres politikk. Foreløpig er resultatet av at de har fått makt i Oslo at man har gjort livet vesentlig dyrere og mer problematisk for store deler av byens befolkning. Spesielt dem som er avhengige av bilen daglig, fordi samfunnsstrukturen har vært bygget slik at den er både praktisk og nødvendig. Og det er mange. Veldig mange. Parkeringsplasser er fjernet. Hvor skal folk gjøre av bilene sine? Kaste dem ? Etter bolig er bilen blant de dyreste og mest nødvendige investeringer folk flest gjør i livet.  Samtidig har MDG sørget for at alternativet til privatbilismen – offentlig transport – er blitt dyrere etter at partiet fikk makt (!). Mange kan ikke eller tør ikke sykle heller. Det kan f.eks. skyldes alder eller helsemessige årsaker. Dessuten er det upraktisk når man skal handle større ting. Eller det regner. Eller er ishålke eller det snør. Selv er jeg både fotgjenger og bilist, men har aldri blitt «Terrorisert» av noen av gruppene. Bare av råsyklister. Selvsagt skjønner også jeg at man må ta grep for å redusere forurensing. Jeg skulle bare ønske at man forsøkte med litt gulrøtter før man tok til pisken. F.eks. ved å lage store innfartsparkeringer rundt hele byen, halvering av prisen på offentlig transport (Gjøre den gratis hadde jo vært en virkelig og ikke minst populær revolusjon), gjøre den tilgjengelig overalt, og sørge for rimelige, heldøgns parkeringshus over alt i byen. Og i så fall er ikke rushtidsavgift så aldeles gæli. (Men det kommer jo ikke til å skje. Det koster for mye). El-bil er heller ikke svaret på dagens utfordringer; 70 % av dem som har en slik, har (Med god grunn) en vanlig bensin eller dieselbil i tillegg. Man skal jo komme seg på hytta i skogen eller på fjellet eller til utlandet der det ikke er lademuligheter. Annenhåndsverdien er trolig langt lavere enn på en vanlig bil. Hvem vil kjøpe en brukt el-bil med nedkjørt batteri ? Eller kjøpe rådyrt nytt ? Man må skrote den gamle og kjøpe ny oftere. Ikke bra. Og å ha to biler når man antagelig bare trenger en, er ikke særlig miljøvennlig heller. Kanskje ekstra skatt på bil nr. 2 ? Det finnes dem som hevder at man godt kan klare seg uten bil i Oslo. Det kan man nok. Så lenge man får alle varer og tjenester levert av dem som fremdeles kjører. På landet er det verre. For øvrig ser det ut til at min neste bil blir en hydrogenbil. PS: Ellers er fjerning av P-plasser eller dyr bomring  ikke et problem for meg. Jeg har bilen i garasje i kjelleren, og bruker den bare når det ikke er praktisk eller helsemessig forsvarlig å være fotgjenger. Men snart kommer vel «Garasjeavgiften». (Hvorfor skal garasjeeiere ha det bedre enn andre ?) Filler´n. Der ga jeg dem vel en god ide.

 

 

Simon & The Saints

Share on FacebookTweet about this on Twitter

simon-the-saints

I min pure ungdom (ca. 17) dannet jeg bandet «Simon & The Saints» med Bobben Carling (Trommer), Knut Nes (Sønn av NRK-programdirektør Otto Nes), sologitar, og brødrene Haugstad på Bass og Rytmegitar. Vi spilte Beatles og Stones-repertoar, mest på skoler og slikt. Jentene hylte og jeg mistet stemmen etter hver konsert. Brukte ofte 4 maraccas slik jeg hadde sett Mick Jagger gjøre. Her øver vi i kjelleren hos Haugstadfamilien på Frøn. Karrieren var kort; Snart skulle jeg i militæret. Da jeg kom tilbake, var jeg erstattet av en engelsk vokalist og bandet kalte seg «Death Watch Five» og hadde et par konserter i Oslo som resulterte i såkalt «Oppløp» i gatene, med politihester og denslags involvert. Selv begynte jeg å skrive og synge viser og opptre på viseklubben Dolphins sammen med bla. Lillebjørn Nilsen og Ole Paus. Visene tok jeg opp også på min fars gamle Tandberg båndopptaker og sendte til Toto Osvold i NRKs radioprogram Natata, der de visstnok slo god an. (Jeg ble stadig bedt om å sende fler).  Derfra gikk veien til Polygrams platestudio, der jeg etterhvert (1972) spilte inn min første LP; «Singin´in the Brain», inspirert av min filminteresse og jobb som PR-mann i Warner Bros, Norge. Ganske stolt over hva slags backingband jeg fikk i studio; Hele Popol Vuh! Husker at Jahn Teigen stakk innom og spilte tamburin på noen opptak. Det var tider!

«Glitrende Pornodebut» (Odd Magnus Williamson)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det tør i enkelte kretser være kjent at denne gretne gamle gubben aldri har fått helt tak på «Humoren» i programmer som f.eks. Torsdag Kveld Fra Nydalen, der jeg bl.a. har etterlyst mindre nakenhet og mer substans. Det er derfor med stor glede jeg konstaterer at Odd Magnus Williamson endelig har iført seg større ambisjoner. Med scenemonologen «Min Pappas Porno» (Jada, porno selvfølgelig. Det ville jo ikke vært Odda uten) som hadde premiere forleden, og skal på turne landet rundt før det kommer til Oslo i mars, har han i dag fått strålende kritikk i Aftenposten. (Mala Wang-Naveen). Det er meg en fornøyelse å sitere: «Både hjertevarmt og hylende morsomt (-) Etter en litt styltete start, spiller han seg varm og leverer treffende parodier, nydelige bilder fra et samliv, og på et tidspunkt en så skjelvende vond scene som får det til å knyte seg i magen. Min pappas porno i norsk innpakning sjonglerer den utrolig krevende kombinasjonen av befriende latter og vemodige tårer…» Gratulerer Odda. Jeg visste jo du kunne! Gleder meg til å se selv på Edderkoppen i mars.