Et forsvar for bilen i MDG-tider.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det kan virke som det i hver generasjon er en liten gruppe politiske og utålmodige ekstremister som ivrer for «Væpna revolusjon» eller lignende. På 70-tallet var det veldig politisk korrekt for en del yngre å digge AKP m-l, men etterhvert gikk som kjent lufta ut av den ballongen. I dag representerer MDG på mange måter det samme ønske om å forandre samfunnet radikalt på kort tid, nesten uten å bry seg om  konsekvenser. «Man må jo knuse egg for å lage omelett». MDG er populære i visse «Trendy» kretser, til tross for at ca. 97,5 % av velgerne ikke har stemt på dem eller ønsker deres politikk. Foreløpig er resultatet av at de har fått makt i Oslo at man har gjort livet vesentlig dyrere og mer problematisk for store deler av byens befolkning. Spesielt dem som er avhengige av bilen daglig, fordi samfunnsstrukturen har vært bygget slik at den er både praktisk og nødvendig. Og det er mange. Veldig mange. Parkeringsplasser er fjernet. Hvor skal folk gjøre av bilene sine? Kaste dem ? Etter bolig er bilen blant de dyreste og mest nødvendige investeringer folk flest gjør i livet.  Samtidig har MDG sørget for at alternativet til privatbilismen – offentlig transport – er blitt dyrere etter at partiet fikk makt (!). Mange kan ikke eller tør ikke sykle heller. Det kan f.eks. skyldes alder eller helsemessige årsaker. Dessuten er det upraktisk når man skal handle større ting. Eller det regner. Eller er ishålke eller det snør. Selv er jeg både fotgjenger og bilist, men har aldri blitt «Terrorisert» av noen av gruppene. Bare av råsyklister. Selvsagt skjønner også jeg at man må ta grep for å redusere forurensing. Jeg skulle bare ønske at man forsøkte med litt gulrøtter før man tok til pisken. F.eks. ved å lage store innfartsparkeringer rundt hele byen, halvering av prisen på offentlig transport (Gjøre den gratis hadde jo vært en virkelig og ikke minst populær revolusjon), gjøre den tilgjengelig overalt, og sørge for rimelige, heldøgns parkeringshus over alt i byen. Og i så fall er ikke rushtidsavgift så aldeles gæli. (Men det kommer jo ikke til å skje. Det koster for mye). El-bil er heller ikke svaret på dagens utfordringer; 70 % av dem som har en slik, har (Med god grunn) en vanlig bensin eller dieselbil i tillegg. Man skal jo komme seg på hytta i skogen eller på fjellet eller til utlandet der det ikke er lademuligheter. Annenhåndsverdien er trolig langt lavere enn på en vanlig bil. Hvem vil kjøpe en brukt el-bil med nedkjørt batteri ? Eller kjøpe rådyrt nytt ? Man må skrote den gamle og kjøpe ny oftere. Ikke bra. Og å ha to biler når man antagelig bare trenger en, er ikke særlig miljøvennlig heller. Kanskje ekstra skatt på bil nr. 2 ? Det finnes dem som hevder at man godt kan klare seg uten bil i Oslo. Det kan man nok. Så lenge man får alle varer og tjenester levert av dem som fremdeles kjører. På landet er det verre. For øvrig ser det ut til at min neste bil blir en hydrogenbil. PS: Ellers er fjerning av P-plasser eller dyr bomring  ikke et problem for meg. Jeg har bilen i garasje i kjelleren, og bruker den bare når det ikke er praktisk eller helsemessig forsvarlig å være fotgjenger. Men snart kommer vel «Garasjeavgiften». (Hvorfor skal garasjeeiere ha det bedre enn andre ?) Filler´n. Der ga jeg dem vel en god ide.

 

 

Simon & The Saints

Share on FacebookTweet about this on Twitter

simon-the-saints

I min pure ungdom (ca. 17) dannet jeg bandet «Simon & The Saints» med Bobben Carling (Trommer), Knut Nes (Sønn av NRK-programdirektør Otto Nes), sologitar, og brødrene Haugstad på Bass og Rytmegitar. Vi spilte Beatles og Stones-repertoar, mest på skoler og slikt. Jentene hylte og jeg mistet stemmen etter hver konsert. Brukte ofte 4 maraccas slik jeg hadde sett Mick Jagger gjøre. Her øver vi i kjelleren hos Haugstadfamilien på Frøn. Karrieren var kort; Snart skulle jeg i militæret. Da jeg kom tilbake, var jeg erstattet av en engelsk vokalist og bandet kalte seg «Death Watch Five» og hadde et par konserter i Oslo som resulterte i såkalt «Oppløp» i gatene, med politihester og denslags involvert. Selv begynte jeg å skrive og synge viser og opptre på viseklubben Dolphins sammen med bla. Lillebjørn Nilsen og Ole Paus. Visene tok jeg opp også på min fars gamle Tandberg båndopptaker og sendte til Toto Osvold i NRKs radioprogram Natata, der de visstnok slo god an. (Jeg ble stadig bedt om å sende fler).  Derfra gikk veien til Polygrams platestudio, der jeg etterhvert (1972) spilte inn min første LP; «Singin´in the Brain», inspirert av min filminteresse og jobb som PR-mann i Warner Bros, Norge. Ganske stolt over hva slags backingband jeg fikk i studio; Hele Popol Vuh! Husker at Jahn Teigen stakk innom og spilte tamburin på noen opptak. Det var tider!

«Glitrende Pornodebut» (Odd Magnus Williamson)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det tør i enkelte kretser være kjent at denne gretne gamle gubben aldri har fått helt tak på «Humoren» i programmer som f.eks. Torsdag Kveld Fra Nydalen, der jeg bl.a. har etterlyst mindre nakenhet og mer substans. Det er derfor med stor glede jeg konstaterer at Odd Magnus Williamson endelig har iført seg større ambisjoner. Med scenemonologen «Min Pappas Porno» (Jada, porno selvfølgelig. Det ville jo ikke vært Odda uten) som hadde premiere forleden, og skal på turne landet rundt før det kommer til Oslo i mars, har han i dag fått strålende kritikk i Aftenposten. (Mala Wang-Naveen). Det er meg en fornøyelse å sitere: «Både hjertevarmt og hylende morsomt (-) Etter en litt styltete start, spiller han seg varm og leverer treffende parodier, nydelige bilder fra et samliv, og på et tidspunkt en så skjelvende vond scene som får det til å knyte seg i magen. Min pappas porno i norsk innpakning sjonglerer den utrolig krevende kombinasjonen av befriende latter og vemodige tårer…» Gratulerer Odda. Jeg visste jo du kunne! Gleder meg til å se selv på Edderkoppen i mars.

Gnistrende «Vrede» på Centralteatret. (Løp og kjøp!)

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Når man har sett en del teater, ser man en gang i blant hvordan skuespillerne ikke bare spiller rollene sine, men de ER personene de fremstiller, de identifiserer seg fullstendig med teksten de fremfører. De elsker rollen sin, de TROR faktisk på det de leverer, og ønsker inderlig at vi også skal tro dem. Akkurat slik føler jeg at skuespillerne har det i «Vrede» av Av Joanna Murray-Smith, i regi av Anders T. Andersen. Stykket handler om hvordan et øyeblikks dumsindig «Ungdomsopprør» fra sønnen og en kamerat, ryster en velfungerende, harmonisk akademikerfamilie med imponerende karrierer og politisk korrekte venstresympatier inn i grunnvollene, og fører til at mørke hemmeligheter fra fortiden dukker opp som skremmende spøkelser. Det handler om radikalisme, hatkriminalitet, personlig integritet, karrierer på spill og selvsagt – om raseri. Dette er dagsaktuelt teater, godt og tradisjonelt instruert helt uten regitricks eller forstyrrende påfunn, der tekst og personer settes i sentrum. Det hele i en setting jeg vil påstå de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Og ensemblet spiller så det formlig gnistrer av dem. Jeg tror aldri jeg har sett Birgitte Victioria Svendsen eller Johannes Joner som guttens foreldre bedre. Også det andre foreldreparet (til sønnens venn), spilt av Helle Haugen og Petter Vermeli er lysende og har en komisk replikktiming mange komikere kan misunne dem. Det er nemlig også mye humor i alvoret i dette stykket, som jeg faktisk likte så godt at jeg vil si at skal du bare se EN teaterforestilling i år, se denne. Det er kanskje ikke nyskapende. Men det griper og engasjerer.

BORKMAN PÅ NATIONAL.

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Den tyske regissøren Jan Bosse med ekspressiv og i perioder «Nestenmodernisert teatersport-versjon» av Ibsens John Gabriel Borkman om egoisme, knuste illusjoner, pengeproblemer og kamp om barnet, temaer man også kjenner igjen fra andre av forfatterens stykker. Det er både morsomt og til tider gripende. Marika Enstad og Laila Goody som de to kvinnene i den fallerte banksjefens liv, veksler mellom sårhet og slapstick. Borkmann selv, (Jan Sælid) imponerer også, både med komikk og dybde. Morsomst er den truende utfordreren til disse tre tragiske figurene; Fanny Wilton (Marian Saastad Ottesen, som spiller rollen i utagerende, forførende og fullstendig 2016-stil). Et lite minus for sønnen Erhardt (John Emil Jørgensrud) som har fått en regi på sin rolle som denne tilskuer ikke fant helt begripelig. Ellers bys det på adskillige scenografiske og regimessige overraskelser for publikum i løpet av forestillingen, ikke minst mellom 1. og 2. akt. Når man har levd en stund og sett veldig mye teater, kan man lett bli litt mett og trett av Ibsen. Men denne forestillingen var en original og svært underholdende versjon av forfatterens nest siste stykke. PS. Snakket med en gammel Nationalteater-veteran etter forestillingen. Han syntes det ble for mye tøys og tull. Det var kanskje derfor jeg likte den så godt (?)